Ordet teosofi kommer av det greske ordet Theosophia – som er sammensatt av to ord. Det første
ordet, theos, betyr Gud og refererer til det guddommelige eller åndelige. Det andre ordet, sophia,
betyr visdom eller kunnskap. Derfor sier man at teosofi er åndelig visdom.

Det er en filosofi eller verdensanskuelse som betrakter alle ytre eller objektive fenomener som
uttrykk for energiers virksomhet i indre subjektive dimensjoner. Derfor kalles læren også den
esoteriske lære - esoterisk betyr innadvendt i motsetning til eksoterisk som betyr utadvendt.

Teosofer eller esoterikere oppfatter menneskekroppen som et ytre fenomen som uttrykk
for en iboende, åndelig bevissthet. Denne bevissthet produseres ikke av kroppen, men finnes
som en selvstendig faktor som bruker kroppen som sitt redskap i den fysiske verden.

Denne anskuelse har store konsekvenser for oppfattelsen av menneskets tilværelse fordi den innebærer at menneskets bevissthet - dvs. menneskets evne til å oppleve seg selv og sine omgivelser - finnes før kroppen (formen) fødes og overlever kroppens (formens) død. Derfor er mennesket ikke bare et produkt av arv og miljø, men også av tidligere livs opplevelser og erfaringer.

Teosofien hevder at mennesker lever mange liv. Bevissthet utvikler seg fra et primitivt utgangspunkt som ligger i umiddelbar forlengelse av dyreriket, og videre frem til åndelige høyder som er blitt demonstrert så tydelig for oss av Buddha og Kristus. Disse skikkelser har en stor og avgjørende virkning på milliarder av menneskers latente muligheter til fullkommenhet.

Det betyr at den menneskelige evolusjon opp gjennom tidene har frembrakt en rekke høyt utviklede individer (adepter eller mestre). Noen av disse har gitt meddelelser om hvordan de har nådd sitt mål, og det er primært et erfaringsmateriale av den art teosofien eller den esoteriske lære bygger på. Åndelige impulsgivere som har tatt del i teosofiens fremkomst er mestrene Morya, Kuthumi, Polidorus Isurenus og Djwhal Khul (Tibetaneren).

Ser vi nærmere på teosofiens konkrete utforming i den moderne verden, så er de eldgamle innsikter blitt presentert i en ny syntese gjennom H. P. Blavatskys enestående pionerinnsats. Etter H. P. Blavatsky fulgte en rekke pionerer som ytterligere har forankret læren og gjort den tilgjengelig for menneskeheten. Blant de mest markante er Annie Besant, C. W. Leadbeater, Geoffrey Hodson og Alice A. Bailey.